Junkerdal nasjonalpark

Junkerdal dekker fjellene mellom den gamle gruvebyen Sulitjelma og den dype Junkerdalen, helt østover til svenskegrensa. Brede daler, det store vannet Balvatnet og mange topper på rundt 1.700 moh. Den høyeste er Nordre Saulo, 1.776 moh., rett på grensa. Parken ble opprettet i 2004 og dekker 682 km², men det som gjorde den berømt, er mye eldre nytt. Berggrunnen her er full av kalk, og botanikere regner disse fjellene blant de rikeste planteområdene i Norge, med sjeldenheter som fjellvalmue og bergfrue. Rein fra både norske og svenske samiske flokker beiter i hele parken.

Lokalkunnskap: plantehistorien begynner med en prest. Søren Christian Sommerfelt virket i Saltdal fra 1818 til 1824 og brukte tida på å botanisere, blant annet i de bratte urene i Junkerdalsura. Rundt 1820 klatret han opp på Solvågtind og fant ut at den røde snøen der oppe var farget av en bitteliten alge. Arbeidet hans ble en del av et tillegg til tidens store Lapplandsflora, og i 1928 ble disse fjellene vernet som plantereservat. Nordsida har en røffere historie. Sulitjelma var gruveby fra 1891 til 1991, og Jakobsbakken, på rundt 600 moh. like over tregrensa, var fjellbygda der. Rundt 1920 bodde opptil 400 mennesker her, og på et tidspunkt hadde bygda ni hoppbakker. Malmen ble fraktet ned til Langvatnet med en taubane på nesten 7 km. Gruva ble lagt ned i 1968, og noen av de gamle gruveboligene gjøres nå om til overnattingssteder.

Besøk: fra Fauske kjører du Fv830 opp til Sulitjelma og tar av inn på Fv7482 til Jakobsbakken. Kartnålen står ved turparkeringen der. Parkgrensa er bare noen hundre meter unna, og merkede stier går inn i fjellet, med utsikt tilbake mot Sulitjelmabreen. Kommer du heller fra sør, har Nordland nasjonalparksenter på Storjord ved E6 i Saltdal utstillinger om parken, nær Junkerdalsura og Solvågtind. Inne i parken kan du ikke bruke levende eller døde trær til ved, og fiske og jakt krever tillatelse. Mer på parkens offisielle side. I nærheten i guiden vår: Sulitjelma Turistsenter.